Et trumfkort til besvær

Dagens etablerte medier er i full Titanic-tilstand om dagen, og spør sine kolleger og andre røde venner om hvordan de kan berge skipet de mener Trump er i ferd med å synke.

I den gemene hop kan man finne et alternativ til denne føydaltolkningen om at «mannen på toppen» er den som sitter med all makten. Trump alene har ikke undergravet tilliten til mediene, han går forrerst i marsjen og påpeker det folk egentlig vet – at keiseren er naken. Som nevnt i Klassekampen er tilliten til mediene allerede svært lav, også i Norge. Eksempelvis er det kun 32 prosent av nordmenn som stoler på journalister.

Det er viktig å ha et bevisst forhold til hva som er løgn og ikke, og at det finnes ulike måter å lyve på. Dagens statlig støttede røde medier serverer ikke nødvendigvis «direkte» løgner særlig ofte, men hemmeligheten ligger i hva man lar være å dekke. Det er verdens enkleste sak å få Obama til å fremstå som Den Gode når man unnlater å nevne Benghazi, dronesmellet hvert 20. minutt, gaslightingen om løftene om Obamacare, osv.

En annen favoritt blant journalister er å sende svarteper til sine konkurrenter, anklage dem for å være løgnerne, og gyve løs, gjerne med kvantitet over kvalitet. Påstanden om at Trump løy hvert femte minutt er i beste fall en halvsannhet. Faktum er at det her er medregnet slengbemerkninger om at Clinton sov når hun ikke var ute på kampanjer, samt påminnelser om at Trump selv var imot Irak-krigen, noe som i beste fall kun kan kontres med et nølende svar han ga ved en senere anledning. At Trump ved flere anledninger faktisk talte krigen imot, og kom med korrekte advarsler om hva den kunne føre til, regnes som irrelevant.

Kokkvold sier han frykter orwellske tilstander. Det interessante som ikke nevnes er jo noe av det mer subtile i 1984, nemlig hvordan språk påvirker bevisstheten. Dette er også høyst relevant for den synkende tillit til mediene. Det tas for gitt at det røde er det normale, sunne utgangspunktet, og alt avvikende defineres som høyreekstremt. Med denne språkbruken er det altså ingen essensiell forskjell på konservative som vil bevare den amerikanske grunnloven og folk som vil bedrive industriell avliving av mennesker pga deres genetikk.

Bare begrepet «ytterliggående» i seg selv er jo snublende nær å være en direkte oppfordring til å aldri komme frem til noen konklusjoner. Dette resonnerer ikke godt med mennesker, spesielt ikke i krisetider, hvor folk er ute etter løsninger og sannheter.

Kokkvold spør om vi bør frykte høyrepopulister som går inn for å undergrave tilliten til etablert media. Det kan være fristende å svare at journalistene selv bør frykte dette, men egentlig bør ikke de det heller. Man burde aldri frykte sannheten. Det er aldri for sent til å gjøre opp for seg, og ta riktig side i dagens sivilisasjonsavgjørende kamp. Dere er hjertelig velkomne til å bli en alliert.

Hans Jørgen Lysglimt Johansen
Partileder Alliansen