AP sviker arbeiderklassen

Da jeg var ung, sa min farfar til meg at «alt ærlig arbeid som bidro til fellesskapet fortjente sin respekt.» Et samfunn var primært bygget opp på at vi som enkeltmennesker går inn for å skape et bedre fellesskap, hver med sin kompetanse og erfaring. Og alle trengs.

Men visse ting har endret seg de siste ti årene. Er det virkelig slik at alt arbeid som bidrar til fellesskapet nyter lik respekt? Jeg skulle ønske dette var tilfellet, men må dessverre innrømme at arbeiderens status har utviklet seg i feil retning.

ARBEIDERNES SITUASJON I DAG

Arbeiderklassen i Norge er blitt mer eller mindre utradert, og det som gjenstår er blitt gjort utbyttbart med billigere arbeidskraft fra utlandet – hvor kvaliteten ofte har vist seg å være variabel.

Utviklingen ser ikke ut til å ha bedret seg, da industrien i Norge skrumper inn og blir mindre og mindre for hver dag, da produksjon gjerne blir flyttet til utlandet. Om alt skal produseres i utlandet, hvordan skal vi som kjøpere ha råd til disse varene dersom Norge ønsker å omstille sin økonomi for å imøtekomme oljenæringens fall? Med mindre Norge satser på nye industrier vil vår kjøpekraft bli kraftig redusert.

En skulle ha trodd at utfra deres navn, så ville Arbeiderpartiet ha som sin hovedinteresse å fremme den beste politikken for norske arbeidere. Dette vet vi ikke lenger er tilfelle. Etter at partiet ble kuppet av Champagne-sosialister, har deres politikk fått et mer globalistisk preg. Og vinnerne er? Så avgjort ikke den norske arbeiderklassen. Jo, det stemmer nok at noen få innkasserer en rask gevinst på en slik politikk, men vi tror langsiktig tenkning er essensielt. Vi i Alliansen ønsker å se forbi den kjappe økonomiske gevinsten, og heller satse større og mer helhetlig.

Vi støtter fullt ut Arbeiderpartiets elite i deres påstander om at for å møte dagens arbeidsledighet så må vi skape nye arbeidsplasser i Norge. Det vi er uenige i er ikke i deres ord, men i deres handling: naivt å åpne grensene for at utenlandske arbeidere kan ta over norske jobber. Vi klarer heller ikke å forstå logikken rundt dette å fjerne arbeidsplasser gjennom å flytte produksjonen til utlandet.

Med EØS avtalen kan hvem som helst fra land innenfor Schengenområdet komme til Norge for å arbeide. Som resultat blir det færre og færre norske håndverkere i Norge. Er dette rart når europeiske arbeidere bidrar i å dumpe lønningene ved at de tar over en stor andel av norske håndverkeres jobber? Den norske håndverkeren blir å finne på hobbyrommet.

ARBEIDERPARTIET OG EØS

Misforstå meg rett – mange av disse europeiske (som regel øst-europeiske) arbeidere gjør en flott jobb. Men konsistensen er ikke den man opplever fra norske arbeidere, og vi mister vår norske håndverkertradisjon. Forbindelsen bakover blir brutt for alltid.

Det er tre problemer som også er direkte koblet opp mot dagens ordning:

• Kommunikasjonen er som regel ikke på topp blant disse utenlandske arbeiderne, noe som kan ha en innvirkning på arbeidet som helhet.
• Utenlandske arbeidere har en større tendens til å arbeide svart – dermed går ingen del av verdiskapningen til felleskassen.
• Samtidig får mange av disse arbeiderne rett på norske velferdsordninger!

Det sistnevnte er svært problematisk. Den norske arbeiderbevegelsen har gjennom historien kjempet en hard kamp, med Arbeiderpartiet i spissen, for å bygge en sterk velferdsstat, med et trygt sikkerhetsnett. Grunnlaget for den norske velferdsstaten var prinsippet om å verne arbeidere som jobbet med fysisk hardt arbeid, og som på basis av dette utsatte seg for en risiko for utmattelse og fysisk skade.

Men hvor er Arbeiderpartiet nå? Nå som enhver EØS-borger – som ikke trenger å jobbe her lenger enn i 3 år, får gleden av å nyte godene arbeiderklassen har kjempet så hardt for gjennom historien? Vi må ikke glemme at det var Arbeiderpartiet, under Brundtland-regjeringen, som lempet Norge inn i EØS til tross for at folket stemte NEI – ikke bare en gang (1972), men to ganger (1994).  

For å gi ett klarere bilde av hvordan EØS avtalen påvirker oss, kan vi her se på noen punkter tatt fra FAFO Øst-forum: (http://www.fafooestforum.no/index.php/publikasjoner/item/velferdsturisme-og-trygdeeksport)

• Prinsippet om likebehandling er sentralt i EØS-avtalen. Personer fra alle EØS-land skal behandles likt, og ha samme rettigheter og plikter fra første dag de lovlig oppholder seg i et annet EØS-land.
• Det andre prinsippet er sammenlegging. Det vil si at man kan bruke rettigheter opparbeidet i et land i et annet EØS-land. Norge krever for eksempel minimum tre års opptjening for å få alderspensjon. Men, hvis man har jobbet to år i Polen og ett år i Norge, har man rett på alderspensjon i Norge.
• Det tredje prinsippet er proratisering. Det betyr at personer som har arbeidet i flere land får alderspensjon fra alle landene der man har opptjent pensjonsrettigheter – ut fra den tiden de har jobbet. Til sist er prinsippet om eksportabilitet viktig. Opparbeidede trygderettigheter skal kunne utbetales under opphold i andre EØS-land.

VÅR POLITIKK FOR NORSKE ARBEIDERE

Vi i Alliansen tenker fremover, men dette innebærer ikke at vi finner alt nytt positivt. Dette er som er nevnt ovenfor er nettopp et slikt tilfelle.

Alliansen har som mål:

• Å ønske den norske arbeiderklasse velkommen tilbake i vårt fellesskap
• Bidra til en politikk som skal gjenoppbygge yrkesstolthet og respekten for alt ærlig arbeid
• Skape trygghet – Ved å verne om norske arbeidsplasser og arbeidsliv mot globalistisk press og sosial dumping
• Opprettholde kvaliteten og kompetansen på fagarbeidere i den norske arbeidsstokken

Disse målene ønsker vi å oppnå ved:

• Å fremme en folkeavstemning rundt EØS medlemskapet slik at det norske folk, arbeiderklassen inkludert, skal kunne avgjøre sin fremtid.
• Å ha tett kontakt med lokale politikere som ønsker å kjempe for din sak.
• Sterkere kontroll over våre grenser – noe som bidrar til  vern av norske arbeidsplasser
• Å øke fokuset på norsk industri og tjenesteproduksjon – i Norge.

Vi vurderer vår politikk som bærekraftig. Det er imidlertid ikke en bærekraftig politikk å gjøre Norge avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Endringene i verden skjer raskere enn noen gang, og land som en gang var fattige har nå blitt rikere. Polen, et land hvor mange arbeidsinnvandrere kommer fra har opplevd enorm vekst. Hva skjer når Polen blir såpass rikt at det ikke lenger gavner deres arbeidere å jobbe i Norge? De hundretusener av nordmenn i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidsmarkedet må få muligheten til å komme seg inn. Kan hende er en blanding av behovsprøvd borgerlønn kombinert med ingen minstelønn en mulighet til å få fart på produksjonen igjen.

Hvis vi ikke tar affære blir Norge stående uten arbeidskraft. Vi blir derfor følsomme for diktat fra de økonomiske forholdenei Schengen-landene. Dette er på ingen måte bærekraftig. Vi ønsker tvertimot et Norge som kan stå på egne ben, både i gode og dårlige tider.

En stemme til Alliansen er derfor en stemme MOT utbyttbarheten av norske arbeidere.

Derav følger at en stemme til Alliansen er en stemme for nasjonal bærekraft. En bærekraft som vil sikre produksjonen og tilbudet i Norge i fremtiden, irrelevant av økonomiske endringer i EU landene.

Til slutt er også en stemme for vern av den norske arbeiderklassen.

La oss verne den norske arbeiderklassen – for fellesskapets skyld og for vårt kjære Norge.
Alliansen. Blod er tykkere enn vann.

Bjørn Christian Rødal

Statsviter og Nestleder i Alliansen