Støtteerklæring!
september 10, 2017
Show all

Hvorfor jeg stemmer på Alliansen

Vi mottok innlegget under fra en anonym Alliansen-velger.

Jeg har fulgt Alliansen nøye helt siden siviløkonom, Farmand-redaktør og Trump-supporter Hans Lysglimt Johansen begynte jobben med å samle inn underskrifter for å stifte parti i slutten av 2016. Tidligere hadde jeg sporadisk fått med meg noen av videoene han hadde lagt ut på youtube i løpet av de ti siste årene, blant annet hans kritikk av Siv Jensen sin iver etter å kopiere utenlandsk liberalisme (2010), i stedet for å fronte en egen norsk liberalisme i tråd med nordmenns frihetstrang.

Skjermdump fra Lysglimts kritikk (2010) av Siv Jensens internasjonale liberalisme

Støttet av et tilskudd på en halv million kroner fra en skipsreder som ikke lenger hadde troen på de etablerte partienes evne til å ivareta Norge, og etter Norgeshistoriens raskeste innsamling av 5000 underskrifter, klarte han målet om å stille til Stortingsvalg i 2017. Fanesaken, og det eneste programpunktet var å arbeide for en folkeavstemming om EØS.

Fordi valglistene ble satt opp med rekordfart etter forslag sendt inn via sosiale medier, hadde Lysglimt selv null kjennskap til mange av kandidatene som han satte opp på listene. Det eneste kriteriet alle kandidatene måtte oppfylle, og si seg enige i, var at de ønsket folkeavstemming om EØS-avtalen, en slags NOREXIT, og at de ville sette Norge først i sin politiske virksomhet. Etter en stund hadde de registrerte førstekandidatene i alle fylker også blitt enige om et verdiprogram som fundament for partiet, med en klar norskvennlig og anti-globalistisk profil.

Som politisk konsept er Alliansen et veldig spennende parti. Kandidatene er helt fristilte utover Alliansens korte verdiprogram, og kan fronte sine egne saker. Som et vitnesbyrd på kandidatenes fristilthet stiller flere av partiets kandidater til valg på andre partiers partiprogram, henholdsvis Selvstendighetspartiets og Kystpartiets.

Selv om prosessen med å velge ut kandidater gikk raskt for seg, har Lysglimt vist tydelig teft, og valgt noen ordentlig tøffe kandidater som virkelig pusher grensen for hva som er “akseptabel politisk oppførsel” i Norge. Og det behøver vi sårt her i landet.  De har blant annet fremmet krav om å forby Islam i Norge (Jarle Solli), begynne masse-retur av flyktninger (Lysglimt) og diskutert den israelske lobbyen og sionisters rolle i vestlige lands krigføring i Midt-Østen (Lysglimt). Og selv om dette er kontroversielle synspunkter for mange, og det sikkert er mange som er dypt uenige i ett eller flere av kandidatenes standpunkter, bør alle samfunnsengasjerte nordmenn forstå hvor bra og nødvendig en slik politisk ukorrekt gjeng er i vårt altfor klamme ytringsklima. Når politikere plukker opp så varme poteter, utvider de meningsrommet for oss andre.

En blid gjeng: Nasjonalisme med et smil

Alliansen stiller altså fristilte kandidater som stiller som seg selv, helt uten partipisk, på godt og vondt, med et løfte om å tale makten imot og stå opp for upopulære standpunkter og sannheter på Stortinget. Dette er fundert i et ønske om ikke å kneble enkeltmennesket med partiprogrammer og -strukturer, og samtidig gjeninnføre personlig ansvar i politikken.

Har vi råd til et Storting uten Alliansen?

Hvor godt hadde det ikke vært å hatt en tydelig, og ikke-politisk korrekt, stemme på Stortinget neste gang det diskuteres å åpne grensene våre for 20, eller 30-tusen nye flyktninger i året?

Eller neste gang en regjering eller et samlet Storting snakker om å bruke det norske Forsvaret i nok et krigseventyr i utlandet?

Eller neste gang politikerne finner det for godt å gjøre nok et knefall for den ene eller andre minoritetsgruppen som bor her i landet?

Eller neste gang en politiker sier “vi har ikke råd til det” om noe som er bra for Norge eller nordmenn, og samtidig ødsler bort milliarder i trygdeytelser og bistand til utlendinger og fjerne land?

Eller neste gang et tilnærmet unisont og samlet Storting stiller seg bak et nytt lovforslag som et stort flertall av folket er imot, slik som f.eks. omskjæring i offentlig regi, EU’s datalagringsdirektiv, overføring av enda mer makt til Brussel, kriminalisering av politisk ukorrekte meninger som “hatprat” etc?

 

10 år siden Stortinget vedtok å gjøre politiske løftebrudd lovlig


Ingen av partiene fronter slike saker under valgkampen. Men med en gang den politiske hverdagen begynner igjen, vedtar de flust med saker som folk aldri visste at de hadde tenkt å vedta da de avleverte stemmeseddelen sin i valglokalet. Etter valget kan vi med høy sikkerhet se frem til 4 nye år hvor Ola og Kari Nordmann er fortvilet har blitt forvist til tilskuerbenken, uten mulighet til å påvirke politikken som vedtas eller si ifra at “dette er ikke greit!”.

Norge styres fra utlandet og er ledet av særinteresser

Går man dypt inn i materien, og ser på tallenes tale og Norges nyere politiske historie, finnes det ikke ett eneste parti på Stortinget som ikke pusher en eller annen globalistisk agenda. Uansett borgerlig eller sosialistisk side. Enten det er salg av nasjonale fellesverdier til internasjonale aktører, knefall for den multikulturelle agendaen, oversvømming av innvandrere fra den tredje verden, innskrenkning av vår grunnlovsfestede ytringsfrihet i form av kriminalisering av den høyst subjektive forbrytelsen “hatprat”, eller en stadig uthuling av det norske demokatiet i form av suverenitetsavståelser til overnasjonale avtaler (TISA, TPP) og organer (EU, FN, etc) eller sentralisering og nedprioriteringer av lokalsamfunn. Og Stortingspartiene og deres representanter er alle mer eller mindre sykelig opptatte av å holde en politisk korrekt fasade, som fordummer og kveler samfunnsdebatten på slik måte at det ville vært naivt å tro at de ikke forstår de samfunnsmessige konsekvensene av sin egen oppførsel.   

Alt i alt er alle dagens Stortingspartier relativt greie på alle de små tingene, men forferdelig dårlige på de store tingene hvor det virkelig gjelder. Mye av grunnen til at de er slik, er at de frivillig har bundet seg på hender og føtter de siste 25 årene ved så og si enstemmig å stemme for å overføre makt til internasjonale organisasjoner som presser gjennom sin agenda, uavhengig av den norske folkeviljen. Dette har Alliansens partileder påpekt i en kronikk i DN, hvor han viser til det regjeringsoppnevnte Europautvalget (2012), og siterer:

“Siden EØS-avtalen begynte å virke i 1994, har Stortinget stemt 287 ganger om å avgi ytterligere selvråderett ved å inngå nye avtaler med EU. Flere enn ni av ti av disse vedtakene har vært enstemmige, altså med EU-kritikerne i Senterpartiet og SV på lasset. Enkelte av disse vedtakene har sannsynligvis vært i strid med Grunnloven…. (Norge) har bundet seg til løpende å overta all ny politikk og lovgiving fra EU, innenfor rammene av avtaleverket, uten reell mulighet til påvirkning.”

Dette har altså Frp, Høyre, AP, og resten av partiene på Stortinget vært med på. De har selv fratatt Stortinget, og dermed folket, retten til å utforme en selvstendig norsk politikk på en rekke områder. Dermed blir hele valgkampen et narrespill, enn så lenge denne sannheten ikke er en del av den politiske debatten.